Bør staten risikoavlaste privat kapital innvestert i oppstartsbedrifter?

2

[ad#ad-2]I 2008 kom Norges første innovasjonsmelding, ”Et nyskapende og bærekraftig Norge” (NHD 2008). Meldingen gir en gjennomgang av regjeringens visjoner for landets innovasjonspolitikk i årene fremover og redegjør for hvorfor det er så viktig for høykostlandet Norge å ha et innovativt næringsliv.

Dessverre er innovasjonsmeldingen veldig tradisjonell når det gjelder virkemidlene for å oppnå målene for innovasjonspolitikken. I hovedsak snakkes det om nærings- og FoU-rettet støtte gjennom etablerte programmer og det tenkes i liten grad nytt. Sammenhengen mellom skatte- og innovasjonspolitikken er knapt nevnt i meldingen i det hele tatt, selv om det hersker liten tvil om at det er privat kapital som vil være den viktigste pådriveren for innovasjon og nyskapning, også i fremtiden.

Hvis ingen er villige til å satse penger på nye risikofylte prosjekter vil innovasjonsraten gå drastisk ned. Derfor burde regjeringens viktigste mål med innovasjonspolitikken være å legge til rette for en risikoavlastning av privat kapital som satses i innovative nyetableringer.

Hvorfor bør skatte- og næringspolitikken ses i sammenheng?
Næringspolitikken favner over et vidt spenn av områder, og en sentral del av næringspolitikken er å påvirke utformningen av politikk på en rekke andre områder, som miljø-, utdannings, konkurranse og ikke minst skattepolitikken. På tross av at skattepolitiken knapt er nevnt i regjeringens innovasjonsmelding, peker regjeringen selv på at skattepolitikken er en sentral del av en helhetlig næringspolitikk (NHD 2009).

Skatte- og avgiftspolitikken legger premissene for en veldig stor del av næringslivets samlede rammebetingelser, i tillegg til å være et velegnet verktøy for å påvirke næringslivet i ønsket retning. SkatteFunn er et godt eksempel på hvordan næringspolitikken gjennom en aktiv skattepolitikk er med på å stimulere til økt forskning og utvikling i næringslivet.

Hvorfor trenger vi en incentivordning for risikoinvesteringer?
Mindre private investorer, såkalte business angels, blir en stadig viktigere støttespiller når det gjelder å skaffe risikovillig kapital til mindre, nystartede bedrifter. Etter at bedriften har brukt opp tilgjengelig kapital, i form av egne midler og støtte fra virkemiddelapparatet, oppstår det ofte et finansieringsgap som er vanskelig å fylle. Bedriften er ennå ikke i en posisjon der de er av interesse for venturekapitalistene, samtidig som kapitalbehovet er prekært, for å få ført forretningsideen ut i livet. Dette forholdet har blitt ytterligere forsterket gjennom den pågående finanskrisen, der kapitaltilgangen fra for eksempel banker og venturefond har tilnærmet tørket helt inn.

På tross av viktigheten av å ha et velfungerende nettverk av business angels, virker det som om at denne betydningen stort sett ble oversett av regjeringen, når Innovasjonsmeldingen ble utarbeidet. Privat initiativ i form av risikokapital i en tidlig fase er knapt nevnt i meldingen, og det utvises en heller defensiv tilnærming til problemet:

”En bedrift i tidlig fase kjennetegnes ved at den ennå ikke har et salgbart produkt. Utfordringen for disse bedriftene er å ha tilstrekkelig likviditet til å dekke de løpende utgiftene, som ofte er stigende. Det offentlige virkemiddelapparatet bistår bedrifter i utviklingsfasen med ulike risikoavlastende virkemidler. Regjeringen er opptatt av å finne gode løsninger på bedrifters utfordringer i tidlig fase, og vil legge til rette for bedre informasjon og tilgjengelighet til de virkemidlene som i dag finnes. Regjeringen vil følge dagens situasjon med tiltakende knapphet på kapital nøye, og løpende vurdere behov for særskilte tiltak, også innenfor det offentlige virkemiddelapparatets portefølje” (NHD 2008).

Regjeringen ønsker med andre ord at virkemiddelapparatet skal ha ordninger som i tilstrekkelig grad løser bedriftens kapitalbehov, fra oppstart til en posisjon der den er interessant for etablerte investerings-institusjoner. Dette er naturligvis ikke praktisk mulig, av flere grunner. En økt kapitaltilførsel til bedriftene, i form av tilskudd eller lån, vil ikke bare fordre en betydelig økning i virkemiddelapparatets budsjetter, men også høyst sannsynlig komme i konflikt med EØS-avtalen. Et annet viktig moment er hvorvidt virkemiddelapparatet eller private investorer med inngående bransjekunnskap er best egnet til å vurdere hvorvidt en forretningside har livets rett eller ikke. En business angel vil i alt overveiende grad utelukkende ha en ren økonomisk motivasjon for å gjøre en risikoinvestering, mens virkemiddelapparatet har en mengde andre hensyn å ta også, som distriktspolitiske føringer, bransjer som skal prioriteres, etc.

Norge har ingen tradisjon for business angels. Det finnes mindre private investorer spredt rundt omkring, med varierende motiver for å investere i oppstartsbedrifter, men intet betydelig miljø, som man har i for eksempel Storbritannia. Mye av grunnen for dette kan nok tilskrives det norske skattesystemet. Økt risiko i form av tidligfase investeringer premieres omtrent ikke fra statlig side, og mye av intensivet for å foreta slike investeringer blir derfor borte.

I Storbritannia har nesten 80 prosent av alle business angels benyttet seg av landets skatteincentiver for å få en skattereduksjon ifbm. investeringen. 24 prosent av det totale investerte beløpet årlig hadde ikke funnet sted hvis det ikke var for skatteinsentivene(Yannis Pierrakis 2009). Dette viser at premiering i form av skatteinsentiver har en betydelig effekt når det kommer til private investorers vilje og motivasjon for å engasjere seg i risikoprosjekter.

Tidligfase-investeringer er risikofylt
British Business Angels association har i samarbeide med NESTA gjennomført en forskningstudie på business angels betydning for fremvoksningen av nye vekstbedrifter i Storbritannia. I følge studien resulterte 56 prosent av ”business angels investeringene” med at bedriften ikke lyktes, med det resultat at investoren mistet sine penger. Det er med andre ord en betydelig risiko forbundet med tildigfase investeringer, en risiko som langt overstiger sjansen for å miste kapitalen ved investering i børsnoterte aksjer eller unoterte aksjer i etablerte selskaper.

KapitalFunn
Partiet Venstre har tatt til orde for å etablere en ordning de har valgt å kalle KapitalFunn (Venstre 2009). Som navnet antyder er dette en ordning som vil utarbeides etter modell av SkatteFunn-ordningen. KapitalFunn er ment som en lavterskel ordning som skal gi private investorer 20% skattefradrag på kapital investert i risikoprosjekter. Målet er at dette skal gi entreprenører en bedre tilgang til risikokapital, som et suplement til støtte fra det offentlige virkemiddelapparatet (Venstre 2009).

Venstre har i samarbeide med partiet Høyre fremmet et forslag for Stortinget om å utrede muligheten for en slik KapitalFunn-ordning. Det er imdlertid lite som tyder på at forslaget blir vedtatt, når saken skal behandles av Stortinget (Kongshaug 2009).

[ad#ad-3]

Incentivordninger i utlandet
At staten agerer som risikoavlaster ved investering i innovative propsjekter med en høy risikoprofil er ingenting nytt. Flere land i verden har praktisert slike ordninger i mange år, som et middel for å øke innslaget av privat risikokapital i markedet. Lengst tradisjon med denne typen statlige incentiver har man kanskje i Storbritannia og USA. I det etterfølgende vil aspekter ved disse landenes ordninger bli gjennomgått.

Storbritania
Storbritannia er det landet i Europa som har kommet lengst når det gjelder tidligfase finansiering av risikoprosjekter. Her har man i en årrekke hatt en ordning kalt Enterprise Investment Scheme (EIS), som gjør at staten bidrar med risikoavlastning, i form av skattefradrag, på investeringer gjort i små risikoselskap som faller inn under ordningen (HMRC 2008). EIS har vært en medvirkende årsak til at Storbritannia i dag har et stort og aktivt Business Angel-miljø.

For bedriften er EIS en rettighetsbasert ordning. Så lenge bedriften oppfyller en rekke krav er den garantert å falle inn under ordningen og investorer som investerer i bedriften vil nyte godt av skattefordelen investeringen gir. Krav som stilles til bedriften er bl.a. at den må ha maksimalt 7 millioner GBP i verdier (både materielle og imaterielle) og ha maksimalt 50 fulltidsansatte. I tillegg må bedriften ikke være kontrolert av et annet selskap og det må ikke foreligge konkrete planer om en snarlig børsnotering av selskapet.

For at investoren skal få godskrevet en skattereduksjon ved investering i et selskap som faller inn under EIS må denne oppfylle en rekke krav. For det første gjelder ordningen utelukkende for privatpersoner og det stilles krav om at investoren må holde på investeringen i minimum tre år. Investoren har heller ikke lov å eie mer enn 30% av selskapet det investeres i, verken direkte eller indirekte, og det stilles en rekke krav til hvor involvert investoren kan være i selskapet. I utgangspunktet har investoren ikke lov å være ansatt i selskapet, være (med)stifter av firmaet eller på annen måte være tilknyttet selskapet. For business angels gjøres det imdlertid et unntak for dette, og disse har lov å involvere seg mer aktivt i selskapet, så lenge det ikke mottas lønn eller annet verderlag for denne jobben.

Hvis både investor og selskap oppfyller alle krav som stilles gjennom EIS-ordningen, vil investoren få 20 prosent skattefradrag på det investerte beløpet, begrenset oppad til en investeringssum på 500.000 GBP pr. år, hvilket tilsvarer en skattefordel på 100.000 GBP pr. år. Skattefradraget gjøres gjeldende i det året investeringen foretas, men hvis investoren senere bryter betingelsene i EIS-ordningen, for eksempel ved å kjøpe seg opp til en eierandel på mer enn 30% i selskapet, så vil skattefordelen bli tilbakeført. Skattefradraget har i tillegg noen begresninger. Det kan bl.a. ikke fremføres, og det kan ikke brukes for å redusere skatten på mottatt aksjeutbytte, verken fra selskapet investeringen gjelder eller fra andre selskaper investoren er involvert i.

USA
USA har lang tradisjon for business angels og det finnes knapt noe land i verden der disse spiller en større rolle for fremveksten av nye vekstselskaper. Skatteinsentivreglene varierer en del fra stat til stat, men det er en allmen oppfattelse over hele USA at delstatene bør spille en aktiv rolle i næringsutviklingen, ved å tilby ulike former for insentivordninger som reduserer investorens risiko.

Jeg vil i det etterfølgende gi en gjennomgang av intensivordningen i Arizona. Denne er nok så typisk for hvordan systemet er bygget opp, og omkringliggende stater som Utah og Nevada har omtrent tilsvarende ordninger.

Ordningen i Arizona har offiselt navnet ”Small Business Capital investment Incentive Program”, men blir normalt omtalt som ”Angel Investment Program” (AIP).
I motsetning til den britiske EIS-ordningen, tillater AIP både investeringer fra privatpersoner og fra bedrifter. I tillegg stilles det som krav at investeringen er på minimum 25.000 USD samt at det ikke gis skattefradrag på den delen av investeringen som overstiger 750.000 USD (Commerce 2008). Som ved EIS-ordnignen har investoren maks lov til å eie 30% av bedriften, for at skattefradraget skal godkjennes.

Bedrifter som skal falle inn under AIP kan maks ha verdier for 2 millioner USD. Det er dog viktig å merke seg at dette beløpet er eksklusiv immaterielle eiendeler. Bedrifter som har investert mye i forskning og utvikling blir derfor indirekte favoritisert gjennom ordningen.

Investeringer gjort i bedrifter som faller inn under ordningen gir investoren rett på 30 prosent skattefradrag, fordelt likelig over tre år, fra og med året investeringen ble gjort.

AIP har i tillegg et snev av distriktspolitisk preg over seg, da investeringer gjort i bedrifter som er beliggende i det som defineres som rurale strøk, godtgjøres med et skattefradrag på 35 prosent.

Viktige momenter ved en norsk skatteincentiv-ordning
Det norske skattesystemet er relativt komplisert sammenlignet med andre europeiske land. En eventuell skatteincentiv-ordning for investering i risikoprosjekter står derfor i fare for å bli unødvendig komplisert og kostbar å administrere. Et viktig moment ved en incentivordning må være at den er lettfattelig og lite byråkratisk. På mange måter bør man kanskje ha Skattefunn-ordningen som et utgangspunkt, da denne har vist seg å være både effektiv og lite kostnadskrevende å administrere.

Rettighetsbasert
Ordningen bør absolutt være rettighetsbasert. Med dette menes at så lenge søkeren oppfyller en rekke gitte kriterier er man garantert å komme inn under ordningen. Dette gjør ordningen forutsigbar for både bedrift og investor, samtidig som den blir uavhengig av statlige bevilginger og svingningene i disse i hvert nye statsbudsjett som blir offentliggjort.

Lave transaksjonskostnader
Transaksjonsostnadene, altså kostnadene forbundet med å administrere ordningen, henger i høy grad sammen med om ordningen er rettighetsbasert eller ikke. SkatteFunn, som er en rettighetsbasert ordning, har vist seg å ha lave transaksjonskostnader, sammenlignet med andre programmer av tilsvarende størrelse. Det er naturlig å forvente at det samme vil gjøre seg gjeldende for en skatteincentiv-ordning for investering i risikoprosjekter.

Høy prosentvis sats frem for høyt maksbeløp
Risikoprosjekter i en tidlig fase har normalt ikke et kapitalbehov på flere titalls millioner. I svært mange tilfeller vil kapitalbehovet ligge på godt under et par millioner kroner (Spilling 2006). Da formålet med incentiv-ordningen er å hjelpe disse bedriftene å skaffe tilveie den nødvendige kapitalen, må dette sees i sammenheng med rammene for ordningen. Hvis vi antar at ordningen primært skal rette seg mot mindre private investorer, vil det være fornuftig å tilby en relativt høy prosentvis skattereduksjon på det investerte beløpet, fremfor å ha et høyt tak for den totale skattereduskjonen som kan oppnås gjennom ordningen.

Tillate aktivt eierskap
Da det viktigste formålet med en skatteincentiv-ordning må være å hjelpe flere bedrifter frem til en fase der bedriften genererer avkastning, bør ordningen premiere langsiktighet. For at en investering i kunnskapsintensive tidligfase-bedrifter skal ha størst mulig sjanse for å gi en tilfredsstillende avkastning, er det viktig å få inn kompetente investorer med et relativt langt perspektiv og en vilje til å involvere seg aktivt i bedriften. Et godt eksempel på dette er Silicon Valley i California, som i stor grad vokste frem takket være nettopp private investorer med en lang exit-strategi og en vilje og evne til å involvere seg i bedriftene (Spilling 2006).

Den britiske EIS-ordningen setter relativt strenge krav til hvilken tilknytning investoren kan ha med selskapet det investeres i, for at en skattereduksjon skal godkjennes, men på ett viktig punkt tillater ordningen involvering i selskapet: Tar investoren en aktiv rolle i selskapet, enten gjennom styreverv eller lederrolle, gir dette fremdeles mulighet for en skattereduksjon, så lenge investoren ikke mottar noen betaling for jobben som utføres i bedriften. Ikke bare gir dette investoren mulighet for å involvoere seg aktivt i selskapet, det sikre også selskapet mot grådige investorer som forsøker å høste honorarer for sitt arbeide, som et tillegg til en eventuell avkastning på eierskapet.

Konklusjon
Norge har et veletablert virkemiddelapparat som administrerer en rekke vellykket støtteordninger som hjelper å fremme næringsutvikling og fremveksten av nye vekstbedrifter. Samtidig er det en kjensgjerning at det er et solidt gap mellom virkemiddelapparatets rekkevidde og tidspunktet det tradisjonelle venture- og såkornselskaper ønsker å steppe inn med kapital og kompetanse i bedriften. Dette gapet medfører en kapitaltørke for mange bedrifter, noe som igjen gjør fremveksten av nye bedrifter mindre enn om nødvendig kapital hadde vært tilstede.

Bedriftene som opplever denne kapitaltørken er svært ofte teknologi- og kunnskapsintensive bedrifter med et relativt langt utviklingsforløp fra forretningside til ferdig produkt som kan lanseres på markedet. Det er stor politisk enighet om at fremveksten av nye kunnskapsbaserte vekstbedrifter er svært viktig for å opprettholde Norges velferdsnivå i en post-olje økonomi. På tross av dette er det liten politisk vilje til å tenke nytt og se på tiltak ut over det virkemiddelapparatet både kan og bør bidra med.

Private investorer som går inn med egen kapital i en tidlig fase i bedriftens utvikling, såkalte Business Angels, er lite utbredt i Norge og det finnes knapt noen tradisjon eller miljø på dette feltet her i landet. Storbritannia er det landet i Europa som er lengst fremme når det gjelder involvering av privat risikokapital i oppstartsfasen for nye vekstbedrifter. Mye av grunnen til dette kan tilskrives landets gunstige skatteordninger som gir investoren et skattefradrag tilsvarende 20 prosent av det investerte beløpet.

Skal Norge lykkes i sin målsetning om å øke andelen kunnskapsintensive vekstbedrifter i landet er man nødt å involvere privat kapital, spesielt i en tidlig fase der andre finansieringskilder ikke eksisterer eller er vanskelig tilgjengelig for bedriften. Et viktig steg for å få til dette vil være å se på skattepolitikken og bruke denne for å risikoavlaste private investorer som er villige til å investere egne midler i prosjekter med et stort utviklingspotensiale men også veldig stor risiko.

Litteraturliste
Commerce, A. D. o. (2008). Program Guidelines – Small Business Capital INvestment Incentive Program: 11.

HMRC (2008). An Introduction to the Enterprise Investment Scheme (EIS). London, HM Revenue & Customs.

Kongshaug, L. H. (2009). Mye ord, lite handling: Innovasjonsmeldingen. Oslo.

NHD (2008). Et nyskapende og bærekraftig Norge – Stortingsmelding nr. 7 (2008-2009). Oslo, Nærings- og handelsdepartementet.

NHD (2009). Prop. 1 S. Proposisjon til Stortinget. For budsjettåret 2010. Oslo, Det kongelige nærings- og handelsdepartement: 215.

Spilling, O. R. (2006). Entreprenørskap på norsk. Oslo.

Venstre (2009). Frihet og Ansvar. Et sosialliberalt samfunn. Stavanger, Venstre: 104.

Yannis Pierrakis, S. S. (2009). From funding gaps to thin markets, NESTA: 36.

2 KOMMENTARER

  1. Veldig bra omen noe lang artikkel :-). Jeg er helt enig i konklusjonen. Hvis ikke politikkene våger å se på dagens skattesystem blir det umulig å få til mer verdisskapning her i landet. Desverre er det jo spesielt i dagens regjering, en misoppfatelse av det å gi skattefradrag til slemme kapitalister. Skulle likt å se hvor stor en del av SVs medlemmer som hadde demonstrert utenfor stortinget hvis det lbe bestemt at man skulle gi skattefradrag til “dem som har mest”.

  2. Forretningsengler har vist seg å ha en stor betydning i feks USA. Jeg ser ikke at det skulle være noe i veien for å bygge noe tilsvarende opp i Norge, men det krever at våre folkevalgte våger å tenke nytt og våger å fjerne seg fra tanken om at absolutt alle i samfunnen skal ha like mye.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR