Svakheter ved populære offentlige støtteordninger

1

[ad#ad-1]Det finne si Norge en stor mengde støtteordninger for næringslivet, i alt fra brede næringsnøytrale ordninger til veldig bransjespesifikke ordninger der bare noen få bedrifter er kvalifisert for støtte. Vi tar her for oss et par av de mest kjente ordningene – SkatteFunn og etablererstipend-ordningen, og ser på svakheter ved disse som gjør at ordningene ikke fungerer optimalt.

SkatteFunn
SkatteFunn er en næringsnøytral og rettighetsbasert skatteordning som gir bedriftene en skattereduksjon på inntil 20% av de totale FoU-kostnadene i prosjekter som faller inn under ordningen. SkatteFunn-ordningen ble innført i 2002 som et ledd i forsøket på å oppnå regjeringens daværende mål for FoU-aktivitet i næringslivet. Ordningen var i utgangspunktet bare for små og mellomstore foretak men ble året etter utvidet til også å gjelde store foretak, dog med en noe redusert fradragsprosent.

Det at SkatteFunn er rettighetsbasert medfører at alle søkere har krav på fradraget hvis vilkårene for ordningen er godkjent. Den praktiske administreringen av ordningen og godkjenning av søkerne foretas av SkatteFunn-sekretariatet som ligger under Norges Forskningsråd.

SkatteFunn har i perioden 2004 – 2008 blitt evaluert av Statistisk sentralbyrå og resultatet er overveiende positivt. SSB konkluderer i sin sluttrapport med at ordningen både fører til mer FoU-aktivitet i bedriftene, fører til økt verdiskapning og gjør at bedrifter som ellers i liten grad hadde hatt FoU-relatert virksomhet begynner med dette.

Ordningen har imidlertid noen svakheter. Først og fremst er det faktum at tilskuddet utbetales i form av en skattereduksjon i ettertid er en utfordring for mange bedrifter. Nystartede FoU-intensive bedrifter har ofte dårlig likviditet og trenger tilskuddet fortløpende, ikke med 10-20 måneders etterslep, for å kunne gjennomføre FoU-aktiviteten. Dette forsterkes ytterligere i krisetider som nå, der mange bedrifter opplever likviditetsproblemer og derfor velger å kutte ned på forskning og utvikling.

Ved å gjøre SkatteFunn om til en tilskuddsordning der støtten utbetales fortløpende gjennom prosjektet bør det forventes at dette vil ha en positiv innvirkning for FoU-aktiviteten i bedriftene. Et godt argument for å gjøre SkatteFunn om til en ren tilskuddsordning er at mesteparten av støtten uansett utbetales som tilskudd til bedriftene, da disse ikke går med overskudd og derfor ikke betaler skatt.

En annen svakhet ved SkatteFunn er det maksimale støttebeløpet som kan gis per prosjekt. Det er bare de første 4 millioner kroner av et prosjekt som kan gi grunnlag for støtte, hvilket vil si at bedriften totalt kan motta kr.800 000,- i støtte per prosjekt (kr.1.6 millioner ved samarbeide med en godkjent FoU-institusjon). For mange bedrifter kan det antas at 20% tilskudd gjennom ordningen er for lite for å kunne gjennomføre FoU-prosjektet, da man ikke greier å skaffe annen finansiering for de resterende 80% av prosjektkostnaden.

På tross av at SkatteFunn har fått positive skussmål av SSB i forbindelse med evalueringen av ordningen, kan man stille seg spørsmålet om SkatteFunn-prosjektene faktisk blir gjennomført som et resultat av ordningen, eller om disse hadde blitt gjennomført uansett. En stor andel av den totale FoU-aktiviteten fanges opp av SkatteFunn, noe som kan tyde på at ordningen ikke har ført til en merkbar økning i forskings- og utviklingsaktiviteten i bedriftene.

Etablererstipend
En ordning som har vist seg å oppnå gode resultater er etablererstipendordningen som administreres av innovasjon Norge. Sammen med risikolån gir ordningen en generell og bred støtte til prosjekter med høy innovasjonsgrad og stor risiko, som ellers vanskelig hadde latt seg gjennomføre. Nå kan det riktignok diskuteres hvor stor en andel av prosjektene som får tilskudd via disse ordningene som faktisk kan defineres som innovative og nyskapende.

Innovasjon Norge skriver i tildelingskriterinene for etablererstipend-ordningen at  ”Etableringer som representerer noe nytt i regional, nasjonal og/eller internasjonal sammenheng, er høyt prioritert”, men det faktum at ordningen i høy grad benyttes som et distriktspolitisk virkemiddel samtidig som de økonomiske rammene til ordningen er størst i fylker med tradisjonelt liten andel prosjekter som kan betegnes som innovative, gjør at mange mindre nyskapende prosjekter mottar støtte innenfor ordningen.

Det totale omfanget av etablererstipend- og risikolån-ordningene ligger på ca. 600 millioner kroner per år (Norge 2009). Dette beløpet har riktignok blitt mer enn fordoblet i 2009, som et ledd i regjeringens krisepakke ifbm. finanskrisen (Norge 2009), men det er lite trolig at 2009-nivået vil bli videreført.

For å sette beløpet på 600 millioner litt i perspektiv, så tilsvarer det omtrent summen Innovasjon Norge årlig bruker som grunnfinansieringslån til fiskeflåten, noe som knapt kan sies å ha et spesielt høyt innovasjonsnivå.

På tross av disse ordningenes gode resultater er de årlige bevilgningene altså relativt beskjedne. Det er naturlig å anta at en økning i den totale rammen for disse støtteordningene også vil føre til økt aktivitet og suksessfull etablering av flere kunnskapsintensive og innovative bedrifter. Det bør også være legitimt å diskutere hvorvidt man primært bør øke rammene i de fylkene der det i dag er størst konkurranse om midlene, primært Oslo og Akershus. Forretningsadresse har fremdeles veldig mye å si for hvorvidt et prosjekt mottar støtte eller ikke. Et prosjekt som i Oslo får avslag på tilskudd, vil meget vel ha blitt godkjent i for eksempel Sogn og Fjordane. Det kan derfor antas at en del prosjekter med forholdsvis høy innovasjonsgrad ikke får tilskudd, rett og slett fordi søkeren har ”feil” adresse.

En annen svakhet ved etablererstipend-ordningen er det maksimale tilskuddsbeløpet på kr.800 000,-. Dette er untaksvis økt til 1.75 millioner i 2009, som et ledd i regjeringens krisepakke, men dette er neppe permanent. For FoU-intensive prosjekter med et relativt langt løp fra ideutvikling til marked er dette beløpet for lite. Nå har ordningen riktignok aldri vært ment som en fullstendig finansieringsordning som skal dekke det totale kapitalbehovet for prosjektet, men det er et faktum at mange prosjekter ender opp i en situasjon der tilskuddet er brukt opp før man kommer så langt i utviklingen at man er interessant for såkornfond og andre tidlig-finansieringsordninger. Støtteordningen bærer preg av en filosofi om at det er bedre å gi ”litt til mange” enn ”mye til få”. Fra et distrikspolittisk synspunkt er dette nok en riktig innfallsvinkling, men man bør åpne for å kunne øke tilskuddsrammen i spesielle tilfeller der prosjektet har et høyt FoU-innhold, er spesielt innovative og kan antas å ha et betydelig internasjonalt potensiale.

1 kommentar

  1. Kjenner dere til spesifikke støtteordninger for tjeneste- og serviceinnovasjoner? Innovasjon Norge har gitt meg klar tilbakemelding på at de ikke støtter slik etablering fordi de vanskelig ser innovasjonshøyden i slike prosjekter. For mitt eget prosjekt er det frustrerende, ettersom vi har gjort det svært bra i entreprenørskap konkurranser som PangStart og Venture Cup. Vi har også hatt konstruktiv dialog med Connect Norge.

    Etablererstipendordningen til Innovasjon Norge skal kunne gi opp til 800 000 i støtte. For oss er ikke behovet så stort, men det kunne vært befriende for prosjektet å fått “noen” tusen i stipend, slik at man kan delta på konferanser og kurs uten å pådra seg forholdsvis store utlegg fra privatøkonomien.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR